Blogg
-
Facegirl
I am lucky enough to both have a photogenic daughter and access to a portable studio setup. Last evening the two converged with me and my Olympus, and ho, here’s the result.
-
Fem bøker om oppbrudd og identitet
Bror min har ikke tagget meg med en meme han nettopp selv har blitt utfordret på om innledningen til fem bøker han anbefaler. Men som jeg kommenterte hos Ståle:
Tror du virkelig jeg klarer la være denne? Jeg tar den på strak arm, men prøver febrilsk å finne en annen betegnelse enn “meme” – hva med anbefalt sommerlektyre?
Dette skulle jo i utgangspunktet være en vanskelig oppgave, med så mange gode bøker som det er der ute i bokosfæren, men for min del kom disse bøkene ganske så kjapt:
André Brink – Imaginings of Sand
A big girl now; the stupid phrase careering through my head from the moment the plane took off from Heathrow. The great return. All these years of wondering how it woul be; so many others have risket it, some to tumultuous crowds, toyi-toying, shouting, singing; others slinking home along back ways. Not I. The day I’d left the country I’d sworn it would be for good. And I’d held, out, unyelding to all natural appeals. Then this phone call, and what else was to be done? I did not even stop to think. Only after I’ve already been assigned to a narrow fate on the plane, squeezed between two bulging businessmen – the one on my left, on the aisle, in textiles; the other a civil engineer; both drinking steadily, each intent on outwitting the other in setting up dates with me (the one on the aisle even suggesting moistly in my ear, at three in the morning, as the window-man, feigning sleep, attempts to slide his hand in under my blanket, that we decamp to a toilet) – it dawns on me that I am actually in my way home.
V. S. Naipaul – A Bend in the River
The world is what it is: men who are nothing, who allow themselves to become nothing, have no place in it.
Nazruddin, who had sold me the shop cheap, didn’t think I would have it easy when I took over. The country, like others in Africa, had had its troubles after independence. The town in the interior, at the bend in the great river, had almost ceased to exist, and Nazruddin said I would have to start from the beginning.Graham Greene – A Burnt-Out Case
The cabin-passenger wrote in his diary a parody of Descartes: ‘I feel discomfort, therefore I am alive,’ then sat pen in hand with no more to record. The captain in a white soutane stood by the open windows of the saloon reading his breviary. There was not enough air to stir the fringes of his beard. The two of them had been alone together on the river for ten days – alone, that is to say, except for the six members of the African crew and the dozen or so deck-passengers who cahnged, almost indistinguishly, at each village where they stopped. The boat, which was the property of the Bishop, resembled a small battereed Mississippi paddle-steamer with a high nineteenth-century forestructure, the white paint badly in need of renewal. From the saloon windows they could see the river before them unwind, and below then on the pontoons the passengers sat and dressed their hair among the logs of wood for the engine.
Paul Therous – My Secret History
I was born poor in rich America, yet my secret instincts were better than money and were for me a source of power. I had advantages that no one could take away from me–a clear memory and brilliant dreams and a knack for knowing when I was happy.
I was at my happiest leading two lives, and it was a satisfaction to me that the second one–of the dreamer or the sneak–I kept hidden. That was how I spent my first fifteen years. Fifteen was young then and I knew this: The poor don’t belong. But one summer out of loneliness or impatience my secodn self did more than wake and watch, and more than remember. He began to see like a historian, and he acted. I have to save my life, i used to think.Peter Mathiessen – African Silences
Seen from the air west of Cape Verde, at the westernmost point of Africa, in Senegal, the ocean sunrise, clear red-blue, turns an onimous yellow, and the sun itself is shrouded, ghostly, in this dust of the northeast trade wind of the dry season, known as the harmattan, that blows across the great Sahara desert. White birds and wave crests fleck a gray-blue sea, and the lean black pirogues of fishermen are very small off the rocky islet called Les Iles de la Madeleine. On the bare ground of the high cliffs astand the white mosques of Yoff, and beyond, low hills of Africa rise like shadows in hot winds that tilt the ragged wings of kites and scatter the dead paper of the world across Dakar.
Hvorfor jeg velger akkurat disse bøkene? Dette er bøker som har sprengt mine forestillingsrammer, og tvunget meg til å tenke ting jeg ikke har tenkt tidligere. Det er de bøkene jeg hadde lest om igjen hvis jeg ble nektet å lese nye bøker og måtte lese de jeg allerede har lest om igjen. Herved anbefalt, og ingen utfordret. Jeg er jo tross alt motstander av memer. 😉
De som nesten nådde opp
Det disse bøkene har til felles, er at de har gjort at jeg ikke har gitt slipp på drømmene mine.
Bruce Chatwin – What am I doing here
Shiva Naipaul – North of South
William Boyd – Brazzaville Beach
Gil Courtemanche – A Sunday by the pool in Kigali
Gavin Young – Slow boats to China og Slow boats Home
Paul Theroux – The Happy Isles of Oceania.
Joseph Conrad – Almayer’s Folly -
Fotonøtt
Her er en liten fotonøtt i mangel av bedre måter å bruke tiden på. Hva er dette, hvordan ble det tatt og hvilke innstillinger har fotografen brukt – tror du? Den som kommer med den beskrivelsen som er nærmest svaret får en fjær i hatten.
-
Er det mulig å bruke Ecto?
Jeg har lenge brukt Ecto som mitt publiseringsverktøy til bloggen min. Etter skiftet til Bluehost går det ikke lenger.
-
Reisen som forandret alt
Reisen som forandret alt for Åsne Seierstad var den første reisen hennes til Tjsetsjenia i 1995, en reise du kan lese om i den fabelaktige men som alltid med Åsne Seierstad omstridte boken De Krenkede. Det var hennes første møte med Krigen, og for hennes del «har den første reportasjen hun gjorde i Tsjetsjenia blitt betegnende for hvordan hun har arbeidet seinere». (Dagbladet, 9. november 2008)
Har jeg en reise som forandret alt?
Jeg befinner meg 60 mil nord for Lusaka og 30 mil sør for Kasama, det veikrysset som Mpika er, det eneste av betydning mellom Kapiri Mposhi og Tanzania-grensen. Fra Kapiri Mposhi har jeg knapt vridd på rattet i den spreke Nissan Safarien som jeg er så heldig å ha fått lånt for å komme meg fra Lusaka til Kasama. Det er 1985, og Kalle K’s tidsalder, Zambia er ettpartistat, og sosialisten og Norgesvennen Kenneth Kaunda regjerer landet på det 19 året.
One Zambia, One Nation. UNIP is the People’s Party, and Kenneth Kaunda is our glorious leader.
Veien fra Mpika til Kasama – Foto: Ståle Ertzgaard Reis deg når presidenten kjører forbi og vinker til deg med sine hvite lommetørkler i den glinsende Mercedesen på vei til enda et partimøte. Hvis du ikke stanser og stiller deg i giv akt for den forbipasserende mannen med en hvit tanngard stoltere enn klippene ved Dover, kan politiet stanse deg og ta deg inn til forhør.
Men Kalle K er ikke på veien fra Kapiri Mposhi til Kasama. Jeg cruiser avgårde i den hvite Safarien i 140 km/t uten annet lydspor enn lyden fra motoren og ventilasjonsanlegget, som er helt påkrevd i den tropiske varmen. Det er ikke den uendelige savannen med bølger av gulnende gress som er turfølge. I stedet er alt rundt meg flatt som jordflaten fra Ygdrasil, det eneste høyedraget er en åsrygg som har limt seg til Zaire-grensen vest langs horisonten, ca 14 kilometer til venstre for der jeg sitter alene ved rattet. Resten er dørgende flatt, folketomt og stille, utsikten er elefantgress avbrutt av mopanetrær som står i klynger der det passer seg. Jeg har tatt til venstre i veikrysset som tar oss av hovedveien til Tanzania, og følger ruten oppover mot Lake Tanganyika. Langs den 90 mil lange ruten ser jeg nesten ingen mennesker. Jeg har bare i selskap med meg selv i en bil laget for det afrikanske veidekket og med bilen til vertskapet mitt, en Toyota Landcruiser som eneste følge.
Jeg føler meg tøff og hardbarket, jeg lever ut en guttedrøm: Meg, savannen en bil og verden i 140. Men etter tre timer på veien og øyelokk som begynner å bli tunge, er det på tide å ta en pause, få seg litt mat og strekke beina. 90 mil. Ikke et menneske. Den øredøvende tomheten og intense varmen slår mot meg i det jeg går ut av bilen. Med unntak av to japanske treskemaskiner av noen biler og en asfaltslange som strekker seg som en strak linje så langt jeg kan se kan det ha sett akkurat slik ut i millioner av år.
Bortsett fra noen mennesker. Selvsagt er det mennesker her. Det tar ikke mange minuttene, så er de der på rasteplassen vår. Det skjer endelig noe, og barn er barn verden rundt. Nysgjerrige ansikter stikker fram av buskaset. Kanskje stopper det en bil her hver femte dag, kanskje en gang i måneden. Hvor mange ganger det er en mzungo som kommer ut av bilen. Et kulturmøte, du fanges av øyeblikket, og lever. Unger som ler, høy himmel, varme Ikke langt fra stedet der David Livingstone trakk sitt siste pust ved Bangweulusjøen etter et langt liv for å redde mennesker i mørkets hjerte for å fremme sivilasjon og kristendom leker jeg med mennesker som fint klarer å redde seg selv.
Jeg har tatt meg en pause fra teologistudiene mens jeg er i Zambia. Jeg er i en fase av livet der det gjelder å tilpasse meg og forstå teologien og om hva som er innenfor og utenfor, hvor det er viktig å forstå begrepet Sola Scriptura. William Booths bilder av mennesker som svømmer i et hav av svovel og som strekker ut hendene for å bli reddet har brent seg fast i bevisstheten. Med dette bildet fortolker jeg verden. På tilpasningens alter ofres den selvstendige tanke.
Noen måneder senere er jeg tilbake på en lesesal i Stavanger. Her har flere hundre unge menn og enkelte kvinner sittet før meg og gravd i skrifter for å forberede seg på et liv ute på en savanne eller ved en tropisk elv i tjeneste for Lyset. Jeg studerer skikker, historie, kultur og gamle skrifter for å tolke det moderne livet – og livet i elefantgresset ved Mpika. Når bildene fra Mpika begynner å synke inn begynner de tillærte bildene å svikte. Det er ikke mens du reiser at du blir forandret. Det er tankene du konfronteres med etterpå. Etter Zambia går det opp for meg noen måneder senere på lesesalen i Stavanger at jeg bare har overtatt kunnskaper fra andre. De første vaklende skritt i retning av å tenke selv ble tatt da noen frø ble sådd på veien langs elefantgresset, på slettene der folk har vandret i tusenvis av år, velsignet av den gud som vi tror fordømmer de som ikke er velsignet. Og dermed ble dette den reisen som forandret alt.
Jeg håper at dette blir sommerens store tema i bloggerlandsbyen.
-
En liten rhododendron-lek
Noe av det som gjør Rogaland til et av Guds vakre steder på jorden, er rhododendron-eksplosjonen som inntreffer omtrent på denne tiden hvert år. Utenfor huset mitt har jeg flere busker med knopper som er i ferd med å sprette ut i full blomst, og det er ulidelig vakkert.
Jeg har et makro-objektiv hvis liv til nå har bestått av å fylle ut en plass i kamerasekken min, rhododendronen blomstrer på Tjensvoll fortjener det å bli luftet.
Noe av det morsomme med digital fotografering,er leken med etterarbeidet. Rhodene har nå tatt ruten gjennom makro-objektivet, inn til sensoren og minnebrikken, festet seg på dataskjermen min og utfordret meg til lek med etterarbeid. Alternativene er mange også når en jobber i Aperture, og her har jeg tolket et av makroskuddene av min lille rhode på tre måter: Naturlig, fargemettet og nedtonet fargemetning. Så nå lurer jeg på hvilken av løsningene du likte best, og hvorfor.[smugmug url=»http://ertzgaards.smugmug.com/hack/feed.mg?Type=gallery&Data=8364049_kyGzo&format=rss200″ title=»Rhododendron-lek» description=»En%20lek%20med%20eksponering%2C%20fargemetning%20og%20vignettering» imagecount=»3″ start=»1″ num=»3″ thumbsize=»Th» link=»lightbox» captions=»true» sort=»true» window=»false» smugmug=»false» size=»M»]
-
Hvordan skal jeg nå profilere bloggen min?
Glugg er død, Bloggrevyen drar inn årene og senker seil 1. juli. Bloggurat er ikke bloggprofileringens Einstein, men fungerer på et vis. Så hva skal man gjøre?
Entré Petter fra neppe.no og bloggaggregatoren med det velklingende navnet Blopp. Forrige uke fikk jeg en mail jeg satte stor pris på. Petter ville lansere en ny og bedre måte for folk å profilere bloggene sine (og alle oss andres) på, hadde kikket litt på Digg (tror jeg) og satt opp en løsning som han ville jeg skulle ta en titt på. Tilbakemeldinger gitt, flere personer trukket inn, og vips så har vi løsningen på det store spørsmålet:
Hvordan skal jeg nå profilere bloggen min?
Svaret er altså blopp.no, og herved er anbefalingen gitt. Sleng dere med. Dette er fine greier. Det er nemlig en slags Bloggrevyen på speed, ilagt en del fine funksjoner fra Glugg, og med muligheten til å pinge anonymt og automatisk, og det er jo gilde greier. Ikke helt ferdig enda rent design- og innholdsmessig, men dette er en innernier fra Petters hånd.
Fremtiden for pr-kåte norske bloggere -
Hva bør en god fotoblogg inneholde?
Ja, spørsmålet går direkte ut i bredbåndssfæren. Som noen har forstått, havarerte fotobloggen min denne helgen og er faktisk helt uopprettelig. Et års arbeid rett vest, og mange hyggelige og konstruktive tilbakemeldinger har fløyet ut et eller annet sørvervindu.
Men det gjør egentlig ikke så mye, for jeg har lært masse av dere som har vært innom White Zulu og gitt meg tilbakemeldinger på bildene mine. Dessuten har jeg lengte tenkt at jeg må finslipe White Zulu og få luket ut noe av ugresset både innholdsmessig og designmessig og sørget for en fotoblogg med konsistens både i utseende og hva slags bilder jeg legger ut der.
Så nå spør jeg dere som er opptatt av slike ting: Hvordan bør en god fotoblogg være? Hva skal til for at en fotoblogg fortjener livets rett og folks oppmerksomhet? Jeg er takknemlig for inputs and utbrudd om innhold, design osv.
Og dere som har savnet bildene mine eller lurer på hva jeg har å bidra med mens vi venter på en ny dag for White Zulu, kan ta en tur til fotoalbumet mitt på Fra Verdal til verdens ender.