You meet things on the road in Vietnam that you wouldn’t meet on Norwegian roads. That makes travel in Vietnam a more colorful experience than travelling the E roads of my native country. Just a quick stop by the wayside on the road from Vin Ha Long to the capital is a possible photo shoot any day.
Postcript: Jan Ivar has given me some feedback on this image where he questions the exposure, cropping and saturation in the image, and challenges me to crop the grey sky and the bus on the left, while increasing contrast, increasing exposure, saturation and contrast. For curiosity’s sake and for the well being of everyone, I’ve posted the new version according to his recommendations, and you can also see the original image, which is technically very weak. Alas, to the power of postprocessing.
Just click on the images to see large size versions.
Jeg skriver lite eller ingen ting om fotball her, og har ikke tenkt å begynne. Denne gangen handler det om moral.
I dag ble det kjent at Real Madrid, som er en fotballklubb i Spania som spiller med hvite drakter og som har en gjeld på over en milliard kroner, har kjøpt en portugisisk spiller ved navn Christiano Ronaldo for over 800 millioner kroner. For noen dager siden kjøpte de en annen spiller som av en eller annen grunn heter Kaka, for 600 millioner kroner. Grunnen til at en gjeldstynget klubb i Spania gjør dette, er at Real Madrid (som er en fotballklubb i Spania som spiller med hvite drakter) skal komme på førsteplass og ikke andreplass i den spanske La Ligae og til og med vinne Champignonligaen.
Det er finanskrise. Andre må spinke og spare. Staten går inn og dekker bedrifters og bankers tap. De samme bankene, for det gjelder vel også spanske banker, går ut og låner villig vekk blodpenger for at klubber som ski og fotball-klubben Real Madrid (klubb i Spania, hvite drakter…) skal bli nummer en og ikke nummer to.
Mitt dilemma er: Kan jeg forsvare moralsk å støtte denne piratmafiavirksomheten som internasjonal fotball har blitt? Kan jeg støtte at norsk fotball driver over økonomisk evne? Manchester United lever på lånte penger. Liverpool hadde gått konkurs om ikke de hadde hatt en eier som gikk god for et milliardunderskudd. Hvis ikke Roman Abramovich hadde brukt pengene han har stjelt av det russiske folk på å kjøpe spillere og late som om Chelsea ikke har et underskudd på godt over milliarden, så hadde ikke Chelsea eksistert i dag. Argumentet mot er at ski og fotball-klubben Real Madrid tjener inn pengene igjen. Det gjør de nok ja, men hvor kommer de pengene fra? Et pengetre i Parque del Retiro?, Vi lar dette sje i underholdningens og fanatismens navn, for fotball er jo ikke annet enn stammens fanatiske tilbedelse av fotballstammens krigere, som verken dør eller lemlestes ved å leke med ball 20 timer i uka og samtidig få betalt ca hundre tusen kroner pr dag for å stå og tøye ut etter ulidelige harde kamper på stammens vegne.
Kan jeg si det er greit at jeg tilber en aktivitet som så til de grader foregår i strid med sunt vett og aksepterte samfunnsnormer. Skal jeg forstette å la Rune Bratseth og han gamle backen på Lillestrøm sitte og si at joda, det må jo være greit, for det er jo en verden i seg selv. Erik Solér het han, ja. Skal ERIK SOLÉR være den moralske autoritet på dette spørsmålet, eller Truls Dæhlie i VG eller Tom Morroklomp i Dagbladet, folk med så stor moralsk autoritet og skolering at de kan overta jobben for paven any day?
Nei, ut med champignon og inn med havrelefse til fotballen som til alle andre som tror penger vokser på trær, mener nå jeg. Tak på spilleroverganger, tak på spillerlønninger, driv bedriften etter vanlige økonomiske kriterier eller legg opp. Det er mitt råd. Da ville Rosenborg også hatt langt bedre mulighet til å vinne champignonligaen 😛
Real Madrid er favorittlaget mitt i Spania. Jeg håper de rykker ned.
Fotobloggen min er nå på beina igjen.
Etter gode råd fra forskjellige kanter og med litt tråling på nettet, fant jeg den løsningen som jeg var ute etter: En enkel blogg med fokus på bildet, lett å finne fram i, og med et godt arkiv.
Løsningen heter Spotless, og er laget av den argentinske designeren Taly. Det eren løsning uten masse widgets eller Flash-animasjoner, noe som gjør den desto enklere å tilpasse de behovene jeg har.
Jeg har valgt å ikke bygge opp det som allerede var på White Zulu, men heller starte helt fra scratch når det gjelder billedvalg. Dere finner heller ingen lenkeruller der, eller andre widgets-funksjoner. Widgets virker distraherende på bilde og tekst. Lenkeruller er noe som jeg tror er på vei ut. Folk bruker ikke tid på det. I stedet kommer det nok på plass en side med anbefalinger.
Jeg er mottagelig for tilbakemeldinger både her og på fotobloggen, og håper folk vil ha glede avdet som måtte trikle ut av bilder og tekster.
I’m not a macroist, but come summer, and my garden wakes up, the macro lens in my camera bac can’t be ignored. Just shows that just across the door step there’s a jungle waiting.
Spindellett blir satt ut av mine lesevaner. Inne på Blopp har hun lagt ut en kommentar på mitt forrige innlegg, Fem bøker om oppbrudd og identitet.
Hun skriver:
Geir er en «manneleser». Han har kastet fram teorien om at kvinner ikke skriver EKSISTENSIELT nok!
Betyr det da at kvinner skriver overfladisk? Eller TRIVIELT? Skriver kvinner dårligere enn menn? Jeg blir satt ut av Geirs leselyst. Men blir også satt ut av hans valg av forfattere – mye pga at jeg ikke kjenner til dem, men også fordi det ikke er noen kvinner blant dem. Kvinner konsumerer mannlige forfattere så det står etter. Konsumerer menn kvinnelige forfattere på lik linje? Dere damer der ute – sterke, flotte damer – som leser bøker: hva skal vi si til Geir?
Det er interessant at Spindellett blir satt ut av forfattervalgene mine, det er jo tross alt snakk om noen av de aller fremste engelskspråklige forfattere det siste centenniet, selv om verken Paul Theroux eller Peter Mathiessen noen gang kommer til å vinnen Nobels Litteraturpris.
Mer interessant og nyttig er kommentaren hennes om at jeg er en manneleser, og at mitt forsøk på begrunnelse kan synes enkel. Jeg brukte nok et uheldig ord da jeg beskrev de tema kvinnelige forfattere skriver om som «trivielle». At Spindellett forveksler det med overfladisk får nå være sin sak. Jeg stresset i en kommentar til henne at jeg la noe annet i begrepet, nemlig at kvinner skriver om det hverdagslige og «vanlige» på en måte færre menn gjør. Om det fenger eller ikke får være sin sak – for min del kan hverdagen løftes langt ut over det overfladiske og kjedelige.
Så, nok om den saken også. Det som virkelig utfordrer meg formuleringen «Geir er en «manneleser»». Jeg har sett gjennom lista mi med bøker, og finner en hovedvekt av mannlige forfattere. På favorittlista mi står det bare menn. Men det betyr ikke at jeg ikke leser kvinnelige forfattere. Jeg har derfor tatt en utfordring ingen har gitt meg og laget en liste over de fem viktigste kvinnelige forfatterne i mitt bokliv, og her kommer de på samme måte som i «Fem bøker om oppbrudd og identitet».
Fem kvinnelige forfattere som gir livet mening
Doris Lessing – African Laughter
Southern Rhodesia was a shield-shaped country in the middle of the map of Southern Africa, and it was bright pink because Cecil rhodes had said the map of Africa should be painted red from Cape to Cairo, as an outward sign of its happy allegiance to the British Empire. The hearts of innumerable men and women responded with idealistic fervour to his clarion, because it went without saying that it would be good for Africa, or for anywhere else, to be made British. At this point it might be useful to wonder which of the idealisms that make our hearts beat faster will seem wrong-headed to people a hundred years from now.
Muriel Spark – The Only Problem
He was drving along the road in France from St. Dié to Nancy in the district of Meurthe; it was straigt and almost white, through thick woods of fir and birch. He came to the grass track on the right that he was looking for. It wasn’t wha he had expected. Nothing ever is, he thought. Not that Edward Jansen could now recall excactly what he had expected; he tried, but the image he had formed faded before the reality like a dream on waking. He pulled off at the track, forked left and stopped. He would have found it interestint to remember exactly how he had imagined the little house before he saw it, but that, too, had gone.
I had a farm in Africa, at the foot of the Ngong Hills. The Equator runs across these highlands, a hundred miles to the north, and the farm lay at an altitude of over six thousand feet. In the day-time you felt taht you had got hight up, near to the sun, but the early mornings and evenings were limpid and restful, and the nights were cold.
Buchi Emecheta – The Bride Price
Aku-nna fitted the key into the keyhole, turned it this way and that. pushed open the whitewashed door, then stood there, very still. For right there in the middle of the room was their father, staring back at them, wordlessly. He stood there, hat in hand, properly khakied in his work clothes and looking very much like a guilty criminal caught stealing.
Samantha Fuller – Don’t Let’s go the Dogs Tonight
Mum says, ‘Don’t come creeping into our room at night.’
They sleep with loaded gunds beside them on the bedside rugs. She says, ‘Don’t startle us when we’re sleeping.’
‘Why not?’
‘We might shoot you.’
‘Oh.’
‘By mistake.’
‘Okay.’ As it is, there seems a good enough chance of getting shot on purpose. ‘Okay, I won’t.’
So if I wake in the night and need Mum and Dad, I call Vanessa, because she isn’t armed. ‘Van§ Van, hey!’ I hiss across the room unit she wakes up. And then Van has to light a candle and escort me to the loo, where I pee sleeply into the flickering yellow light and Van keeps the candle high, looking for snakes and scorpions and baboon spiders.
En diskusjon om mannlige forfattere har mer å bidra med enn kvinnelige forfattere blir meningsløs. Hvorfor jeg leser flere mannlige forfattere enn kvinnelige er en interessant diskusjon, kanskje også for flere enn meg? Men hvis man sammenligner de to listene jeg har laget, er det mest slående ikke at det er mannlige forfattere på de fem første plassene, men at hos både de mannlige og kvinnelige forfatterne er en rød tråd hos åtte av ti at de på en eller annen måte har en tilknytning til det afrikanske kontinentet. Og det forteller langt mer enn hvilket kjønn forfatteren har. Skulle vi derimot begynne å spekulere i hvorfor det først og fremst er mannlige forfattere på lista mi, så finner man vel den samme forklaringen som hvis man spørr hvorfor det er så mye Afrika i boklista mi. Det har med hvem jeg er å gjøre, min erfaringsbakgrunn og de tema og de problemstillinger jeg søker etter. Og så er det vel nå en gang sånn at de man setter først er de som man kan kjenne seg igjen i. Og da er det ikke så rart at jeg med min bakgrunn fra Afrika også verdsetter bøker skrevet av menn jeg kan identifisere meg med som har skrevet om dette fabelaktige kontinentet. Men at det bare er mannfolk som har skrevet om det, se det viser jo lista over at det ikke er.
It took some time, and more time will be taken, for the language of the Yoda to speak. I have found a design that focuses on the image, and a system that utilizes the functions of the WordPress engine. There was no need for plugins like NextGen Gallery, and the thumbnails work by themselves. So there’s new skin for the old ceremony, and step by step this will turn into the blog that I wished for.
By the way, I’ve presented this blog at på Bloggurat.
