Neida. det er bare å slappe av. Men det er noen formatteringsutfordringer på standardtemaet mitt, en tilpasning av Statement fra Blogohblog. Når ting skjærer seg, kan det være lurt å ha noe i bakhånd. Derfor valgte jeg Limau Orange fra samme forlag. Dette får gjøre jobben inntil jeg finner ut hvordan en del av kodingen i Statement kan passe bedre med oppsettet mitt.
For de som er spesielt opptatt av dette: Problemene er at bilder ikke vil ligge riktig i forhold til tekst. Marger og rammer forsvinner, og justeringer på siden skjærer seg. I sidekolonnene er det ingen avsnitt mellom ulike widgets. Det er ikke pent.
Dette er altså motivasjonen. De fleste av dere bryr dere ikke. Men for dere få som gjør det: Eneste endring er at 1. sidemarg nå er å finne på venstre side i stedet på høyre som før.
Torsdag hadde jeg det privilegium å være hjemme med flynsa. Slike dager ender opp med at du gjør ting du ellers aldri hadde tatt deg tid til, som f.eks. å se uspektakulære B-filmer på de mer perifere kanalene i Get-pakken.
Som for eksempel å se filmen «School for Scoundrels» som jeg tror verken er vist på norske kinoer eller fins i dvd-katalogen til norske distributører, på tross av at Billy Bob Thornton og Jon Heder spiller i filmen. Alle kjenner til Thornton, verre er det med Heder, men jeg ler enda etter at jeg fikk filmen Napoleon Dynamite i julegave av min sønn. Filmen var fin den, men jeg vet ikke om jeg likte sluttkommentaren. Heder sier til Thornton, uten at dere trenger å vite mer om handlingen:
Those who can, do. Those who can’t, teach.
Jeg erindrer å ha hørt dette sagt før, en kan ikke oppdrive kilden. Men er det sant? Lever jeg en livsløgn? Må jeg vekkes opp av min fantasi, at jeg faktisk kan noe.
Inspektøren min da jeg begynte på Solborg kom med følgende utsagn ganske tidlig i min lærerkarriere.
Det fins mye bra lesestoff ute i bloggosfæren. En av de jeg har fulgt en stund, er læreren Scott J. Elias fra Colorado. Artikkelen The Little Things er noe av det finere han har skrevet.
Scott er skoleadministrator, i hver av de fire pause mellom klassene står han på det samme stedet, observer de som går forbi og sier hei til de han får øyekontakt med, og tuller og tøyser i vei, uten den store troen på at folk vet hvem han er eller husker ham fra dag til dag. En dag en stund før vinterferien blir han avbrutt mye, og er ikke helt til stede, men tenker ikke mer over det.
Dagen før ferien kommer en av jentene han av og til har hilst på bort til Scott der han står «på post» og spørr:
“Jeg er glad du ser bedre ut i dag. Forrige dagen så du ikke ut som om du var i så god form. Er alt OK?»
Folk setter pris på å bli sett. Du blir lagt merke til om du tror det eller ei. Scott sier:
That little experience really forced me to be more aware of how I was portraying myself to others at those less important times.
På arbeidsplassen min har vi som et av tre fokusområder å se den enkelte. Det er et fokus jeg gjerne vil eksportere til alle situasjoner i livet. Jeg syns at stykket til Scott er et utgangspunkt for en fin debatt, ikke bare på min arbeidsplass, men alle steder hvor folk finnes – også her inne i bloggerland.
Har du spist pølse nå igjen, Bjarne Håkon? Foto: Stjælt fra en annen blogger som har stjælt det et annet sted.
Bjarne Håkon Hansen må få sparken. Selvsagt må han det. Han har jo gitt seg ut med åndseliten, og da fortjener han ikke bedre. Nå har han rakkern meg i et fortvilt øyeblikk – eller det kan vel ikke ha vært et øyeblikk, kolikk er vel en mer langtvarende ting, etter å ha prøvd de tingene man har lært av jordmor, bestemor og Anna Wahlgren – ringt en mann i Snåsa som gav ham noen godord på veien, og så sluttet ungen til Hansen å skrike. Jeg vet ikke hvordan varme hender virker på telefonen, men det har vel med telefonkabelen å gjøre. (Samma det, det var en avsporing.) Ikke nok med at Hansen søker andre metoder når vitenskap svikter, nei han vender seg til tro og håp og annet fanteri med ønske om at ungen hans skal få det bedre. Og så forteller han om det! På TV! Helseministeren! At det er vanskelig å forklare alt med fornuften, og at ikke alt passer inn i vitenskapelige kategorier, analyser og aksiomer. Auda!
Vel, han sa ikke at han støttet all slags kvakksalveri. Han påstod visstnok ikke at det ligger garantier for helbredelse og helse hos Snåsamannen og hans likesinnede. Han og hans komrador Ballo ga rom for placebo-effekten. Han sa vel ikke at amerikanske vekkelsespredikanter med dollar alene i blikket var noe å ty til.
Men hvordan skal det ende da, hvis alle som i desperasjon, angst, fortvilelse, tro, vender seg utover det rasjonelle med et håp om at det kanskje ligger en lindring der? Det kan jo hende at de får det bedre. Enda verre, det kan jo hende de går den vanlige legevitenskapen i næringen og gir noe som den ikke kan gi når den ikke strekker til i møte med liktorner, kolikk og uhelbredelige sykdommer.
Vi kan jo risikere at folk tenker selv og er i stand til å ta sine egne avgjørelser, at en innrømmer at det fremdeles fins en viss snev av selvbevissthet og kritisk fornuft i den norske folkeligheten. Nei, finner folkeligheten ut at kan det jo undergrave autoriteten til alle de vel utdannede legene og forskerne som i vitenskapens navn fremdeles ikke har funnet en kur for grønn stær, tilbakevennende liktorner og vedvarende kolikk. Nei, underminerer man autoriteten til tankepolitiet bærer det galt av sted, må vite.
Nei, Bjarne Håkon Hansen må få sparken. Han oppfordrer til kvakksalveri! Vel, det var kanskje ikke akkurat det han sa, men det taler ikke akkurat til hans fordel at fyren spiser pølser!
—
Det er trist når de som forsvarer det fargerike fellesskapet tenker så svarthvitt. Det er synd at de som forvarer kunnskap og forståelse viser slik en fullstendig mangel på innlevelse.
Det er trist når åndseliten bruker sin arroganse til å rive ned i stedet for å bygge opp, det er er betenkelig når norske bloggere med kompetanse på nivå med videregående bytter ut forstand med uforstand. De som representerer blomsterengen der tusen blomster blomstrer. Men det er vel bare ei eng som passer for en viss type blomster, det da. Løvetenner? Man må jo for all del ikke tråkke utenfor den rasjonelt definerte virkelighet – slik som Bjarne Håkon Hansen har gjort.
Den arrogansen som utvises i denne saken er mer ødeleggende og nedbrytende for folk enn en eneste av de telefonene som har blitt ringt til Snåsamannen de siste årene. Men hvis meningen med livet er å ta håpet fra folk, så er det vel kanskje sånn det skal være?
Jeg takker Spindellett for det eneste fornuftige innlegget jeg har lest om denne saken, og det innlegget som fikk meg til å skrive dette i full fart, engasjert og harm, og langt fra rasjonell. Men det er ment som et forsvar for den sunne fornuft fra en som aldri ville ha ringt Snåsamannen selv.
Helt til slutt: Hvis Jens nå finner på at han skal gi Bjarne sparken pga denne saken, så kommer AP til å miste en stemme ved valget til høsten.
[singlepic id=1 w=80 h=60 float=left]Mens dere venter på at det skal skje noe her, kan dere jo gjøre som Not a Ballerina og teste geografi-kunnskapene deres. Not a Ballerina fant denne utømmelige kilden til geografitester og andre tester via Mike Richard på Vagabondish. Og dermed har du både fått noe å sysle med og tips til minst tre givende sider du kan utforske.
Jeg er endelig tilbake, nå med ny utleier, men med enda bedre kontroll over reiret mitt. Så er det bare å håpe at Majann og Ståle snart er tilbake i full fres, de også.
Dette blir det siste innlegget fra denne leiligheten. Det lille kollektivet vårt bestående av Ståle, Spindellett, Majann og meg har bestemt oss for at det er på tide å finne seg et større sted å bo. Derfor blir vi borte noen dager til vi har fått flyttet inn i ny leilighet.
Selv har jeg holdt til i blokka til Servetheworld siden 2002, og jeg har trivdes lenge. STW-blokka har alltid vært litt mer moderne enn naboene, de har hatt romslige leiligheter, og har det vært noe tull og tøys, så har vaktmesteren stilt opp. Men det siste halvåret har vi følt på at det er på tide å kome seg videre, tiden er inne for å oppleve nye ting andre steder, og strengt tatt begynner vi å merke litt slitasje i den leiligheten vi nå flytter fra.
Men nå flytter vi altså. Det er litt vemodig å bryte opp fra det du kjenner og er trygg på. Nå går fra regntunge og vinterkalde Oslo til blå himmel og varmere forhold (…) i Orem, Utah, et sted vi har lite kjennskap til. Men leiligheten der er uendelig stor, og vi kan gjøre akkurat hva vi vil. Simen, Randi og Yngve skryter av stedet, så vi er nokså trygge på at vi kommer til et fint sted. Forresten, vi flytter faktisk inn i et kompleks, der vi får en leilighet hver, men til prisen av en leilighet.
Men jeg har lyst til å avslutte tiden i denne leiligheten med å trekke fram noe som har vært et hovedmotiv på bloggen.
Denis Mukwege
African Loft skriver denne uken om Denis Mukwege. Et helt ukjent navn for de fleste av oss, men Dr. Denis ble denne uken kåret til årets afrikaner. Hadde det ikke vært for Gaza-krigen hadde Kongo nå vært hovedsak i media. Flere norske topp-politikere har besøkt regionen rundt de store sjøene hvor konflikten er verst, og vår forsvarsminister snakker nå endelig om å sende norske soldater til området.
Men Kongo-konflikten har pågått i ti år, og flere millioner mennesker har bitt offer for uroligheter og kriger som har vært de verste siden andre verdenskrig. Midt i denne konflikten har Dr. Mukwege ved Panzi-sykehuset i Bukavu arbeidet med å hjelpe voldtekstofre, som det er uendelig mange av i Kivu-regionen. African Loft omtaler best denne saken selv, og jeg anbefaler at dere tar en titt på det som blir skrevet der.
Det er skremmende hvordan vi lar konflikter pågå og pågå uten at verdenssamfunnet er i stand til å gjøre noe med det. Som Bob Geldof sier i dokumentaren «Geldof in Africa»«:
The people in Congo deserve much better than this.
Vi sa det etter 2. verdenskrig at vi får ikke lov til å glemme. Vi sa det også etter Kambodsja og Rwanda, og likeve finner Darfur og Kongo sted akkurat nå.
Vi hadde en diskusjon i bloggosfæren ved begynnelsen av 2008 om hvem våre helter var, eller om vi fremdeles trenger helter. Vi kom aldri til noen konklusjon, men historien om Denis Mukwege er et eksempel på at vi trenger forbilder, mennesker som får oss til å tenke oss om og revurdere våre egne handlinger, og som får oss til å lure på hva som må til av oss for å utgjøre en forandring om det er i Kongo eller Kinsarvik.
Jeg avslutter leieforholdet hos Servetheworld med å vise denne denne videoen fra 60 Minutes, en fortelling og Denis Mukwege og hvorfor det er så veldig riktig å kåre ham til årets navn i Afrika. Det er også en måte for meg å si noe om hva som er viktig her i livet.
Dette blir det siste innlegget fra denne leiligheten. Det lille kollektivet vårt bestående av