Med iPaden som blogge- og bilderedieringsverktøy. Foto: Geir ErtzgaardI tre uker har jeg reist i Sørøst-Asia med en Pen og en iPad i sekken. Etter mange år på ryggsekkturer med tungt fotoutstyr i sekken, var ideen å prøve ut hvorvidt denne kombinasjonen kunne erstatte den langt tyngre DSLR/MacBook Pro-løsningen jeg før har brukt. Når du reiser over to kontinenter og flytter på deg annenhver dag i tre uker, er bevegelsesfrihet og lett ryggsekk av stor betydning. En situasjon ikke bare backpackere, men mange som reiser opplever. Men går denne enkel løsningen ut over kvaliteten? Det er på tide å oppsummere. (mer…)
Bitter og gretten fotograf prøver ut sitt værbestandige kamera som ikke tåler en skvett regn. Slik blir det når man fotograferer uten autofokus eller fungerende blender. Bildet tatt på et hotellrom i Kota Kinabalu i håp om at alt var blitt bra. Sur fotograf: Geir ErtzgaardJeg har har nettopp stavret meg opp fra 1800 til 3200 meter, med en stigningsgrad på 200 høydemeter pr. 500 meter. Jeg kjenner det først og fremst i låra, men ellers er kroppen fin bortsett fra at jeg fryser som ei halvdau katt i piskregn. Fire timer tidligere begynte vi å klatre, eller la oss si trekke, oss oppover mot toppen av Gunung Kinabalu i overskyet men greit vær. Et par timer senere var et optimistisk skylag forandret til regnværsskyer på nivå med det kompakte skylaget som henger nedenfor Fløyen i oktober. Regnjakka er dravas innenfor av svette og utenfor av tropiske regndråper, men som den idioten jeg er henger kameraet på skulderen i vær- og høydeutsatt posisjon. Men det gjør jo ingen ting: Kameraet er jo vær- og støvsikret, kameraets store forse i forhold til andre kameraer i samme segment. (mer…)
We want peace: Plakat fra we-want-peace.comHva er den viktigste begivenheten denne uken?
Knut Olsens død rører meg. Han var en av de beste innen sitt felt.
Attentatforsøket på Gabrielle Gifford, som førte til at seks mennesker ble drept påvirker en hel nasjon.
Bussulykken sør for Tromsø som krevde fem menneskeliv og som førte til et massivt krav om forbedring av norske risikostrekninger.
Flommen i Australia med vannstander på fem meter over normalen og evakuering av hele bydeler. Titalls mennesker drukner i vannmassene.
Nei, for meg er ukens store begivenhet noe helt annet, og så mye lengre unna – i bevisstheten. Siden 1983 har befolkningen i Sør-Sudan levd under borgerkrig mellom det muslimske nord og det kristne og animistiske sør. Makten har hele tiden vært i det arabiske nord, mens rikdommen, dvs. oljen, fins i det fruktbare savannebeltet i sør.
Sør-Sudan har ikke hatt myndighet over eget område, området har vært herjet av konflikter mellom nord og sør, og mellom ulike fraksjoner i sør.
De siste fem årene har det eksistert en fredsavtale som skulle munne ut i et valg der befolkningen skulle velge om Sør-Sudan skulle fortsette i Union med den nordlige delen, eller om de skulle bli selvstendige.
I Juba, Kapoeta, Mwaii, har gamle koner, krokete gubber, freshe tenåringer gått hele natten for i løpet av denne uken å stemme. De gamle damene kan ikke lese, men de vet hvor de skal sette fingermerket sitt. «Endelig er vi fri!» sier de. «Endelig kan vi bestemme selv». Hippe ungdommer står i samme kø, klart de skal stemme. «Nå er det vår tur» forteller de. «Vi har stevnemøte med vår skjebne».
Artisten Emmanuel Jal var barnesoldat i Sør-Sudan, levd i flytkningeleirer i Etiopia og deltatt i kamper i det sørlige Sudan før han ble plukket opp som 11-åring fordi bistandsarbeider syntes han var for ung til å være soldat, og gav ham et nytt liv i Kenya. Han slapp ut av det og ble etterhvert en verdenskjent rapper. Emmanuel Jal er en solskinnshistorie. Han engasjerer seg. Han protesterer. Bruker alle sine krefter og sin posisjon til å arbeide for fred, ikke bare i Sør-Sudan, men for Darfur, Rwanda, hele verden. Men nå er det hans mulighet til å sette sitt fingermerke på sin tid.
Hele denne uken summer og bobler det i Sør-Sudan: Nå er det endelig vår tid!
Men hvordan reagerer jeg? Med sunn fornuft? Med skepsis? Med likegyldighet? Av alle verdens avkroker, er vel det sørlige Sudan noe av det minst spennende? Jeg reagerer kynisk, og tenker: La oss vente og se. La oss snakkes om et par år. Vi vet jo hvordan det går.
κυνισμός kommer fra det greske ordet for hund, og ble brukt som et uttryk for at man gav avkall på vanlige normer og skikk og bruk. På godt norsk betyr ordet ufølsomhet eller hensynsløshet. Jeg reagerer med ufølsomhet og hensynsløshet for sørsudanesernes følelser, for deres håp og lengsler. Min magereaksjon er: Det går nok over. En ganske så vanlig reaksjon for folk som begynner å bli grå i håra. Men jeg tror jeg ser noe rart.
Kynisme er ikke et generasjonsfenomen. Det er et kulturfenomen, et tidstrekk. I Sør-sudan velger de for første gang for sitt eget land. I september skal norske 19-åringer stemme for første gang for sitt land, for sin egen nåtid og framtid. Hvor mange av de vil gå hele natten til valgurnene? Hvor mange av de vil vente i timesvis for å avlegge sin stemme for første gang? Hvor mange av de vil se kynisk på det som skjer rundt en?
Emmanuel Jal engasjerer seg. Han skriver sanger, han fronter bevegelser, og han har en latterlig enkel oppfordring: Bli en fredssoldat. En oppfordring det er lett å le av, humre litt og klø seg i skjegget. Men valget i Sør-Sudan er på mange måter ikke så mye annet enn valget til høsten, eller de valgene vi tar hver dag. Og det valget handler litt enkelt sagt om vi vil være hunder eller om vi vil være mennesker. Det er heller ikke et valg bare unge folk må ta, det er et like viktig valg for gamle kynikere. For meg handler ukens viktigste begivenhet om å ta vare på andre og mer menneskelige egenskaper: Ta vare på naiviteten, hold fast på drømmen, tro at forandring er mulig, pass på at du ikke blir en gammel kyniker, en hund ved bordene. Hvis du er det: Pass deg! Hvis ikke! Trykk på knappen på Emmanuel Jals We want peace og bli en fredssoldat. Husk: Nå er vår tid!
(Dette er teksten til morrasamlinga på Solborg 13. januar 2011).
Av og til leser bokbrødrene bøker av en annen karakter som fortjener omtale her på Reiser. Grunnen til det er at denne omfattende populærlittertære versjonen av det moderne Afrikas historie er en reise gjennom noen av de landene og som har hatt den mest dramatiske utviklingen på kontinentet de siste 40 årene, for ikke å si de områdene som har fått mest oppmerksomhet fra oss i Vesten.
I første omgang er dette enda en bok om Afrika slik en vestlig journalist ser det. Altså havner boken i samme kategori som Tomm Kristiansens Afrika-bøker, og den fantastisk velskrevne og vakre Into the House of the Ancestors, erfarne journalister med mer erfaring om Afrika enn vi andre noen gang kan drømme om. (mer…)
Fine looking man, beautiful girl, the quintessential look of any modern café anywhere in Africa. It’s easy to project an image of Africa of wild animals or happy but poor kids. But the affilient classes are larger than you think, and lovers having their afternoon coffee in a chick café is the norm just as much as that street kid is.
Jan Ivar might ask: Why this image? To portray daily life, ordinary and a little surprising in it’s mundanity maybe? It represents what is the norm more than we like to think, I like the communication between the couple, the clean look and the strong color on the wall.
Jeg er nettopp tilbake fra Etiopia. Loppene klør virtuelt og virkelig, og fremdeles befinner oppevelsene seg et sted i bevissthets-sfæren mellom erfart og arkivert. Det er en fin plass å ha de. Sammen med elevene har jeg opplevd masse, tankespinnet går fremdeles, erfaringene er verken konkludert elle segmenterte enda. Opplevelsene er fremdeles spill levende et sted inni meg. (mer…)
Det er kveld, og under oss forsvinner lysene fra Addis mellom skylagene. Fjorten dager er gått, vi vet mer enn vi visste fra før, og vi vet at det er mye mer å vite enn det vi skjønte på forhånd. Stemmen er vekke, loppene har hatt fest med hele reisegruppa, folk klør. Det klør på armer og bein, men også etter å smake vanlig mat, sove i samme seng noen netter, kjenne strålene fra en jevnt varm dusj. Men det klør også etter å se mer. Som nattehimmelen skjuler dagslysets Addis, er fjorten dager bare et nattestreif over et landskap som vi gjerne vil se mer av.
Mens jeg sitter og klør mens flyet stiger opp mot marsjhøyde slår det meg likevel at for å se at det er mer å se, så må man ha sett noe.
Langano
Rift Valley-sjøer er ikke som andre sjøer, og Etiopia har sin del av dem. Men Lake Langano er ikke som andre Rift Valley-sjøer. Jovisst er det vakkert, selvsagt skinner den i landskapet som en edelsten. Det er bare at denne gangen er den verken diamantgrå eller safirblå. I stedet ligger den der midt i dalen med Arsifjellene i bakgrunnen og ravbrun og rar. Du ser det du ser, men det er ikke det du forventer å se. Verdens største sølepytt? Neppe, men hvis det å svømme i en kopp med isté er en sammenligning, så er den ikke ueffen. – Vi nøt et par timer der, både på vei til og fra Awassa, og selv om enkelte av de andre sjøene kan synes like estetisk vakre, men kanskje enklere å sluke utseendet til, så er Langano også et godt valg å stoppe av andre grunner. Lake Langano er den eneste av Rift Valleysjøene som er fri for Bilharzia og dermed mulige å bade i. Og på Sabana Beach Resort kan du kjøpe den eneste hygienisk akseptable hjemmelagede italienske isen utenfor Addis Ababa. Det er gode grunner til å stoppe på Sabana Beach, men kanskje det var greit å ikke vite at Langano er episenter for et større jordskjelvområde som flere ganger har målt skjelv på over6 på Richters skala.
Shashaméne En av grunnene til å dra til Etiopia er for å besøke Rasta-fellesskapet i utkanten av Shashaméne. På 70-tallet var Haille Selassie den nye Messias, Etiopia var det lovede land, og gode rastafarianere vil gjerne være der frelseren er. De fikk landområder utenfor Shashaméne, den eneste byen i sør-Etiopia du ikke bør stanse i uten at du må (jf. guidebøkene), og der lever immigrantene fremdeles sitt tilbaketrukne reggaeliv. Desverre vil de være tilkabketrukne, det eneste vi blir møtt med når vi stanser utenfor The Community of the Thwelve Tribes of Judah, er tomme blikk. Samfunnet har laget et eget museum, men det er visst ikke meningen at det skal brukes – og gjestfrihet er er et fremmedord, ihvertfall overfor store grupper som oss, som tar det for gitt at vi blir tatt imot med åpne armer når vi dukker opp spontant uten innbydelse, og håper å krasje selskapet. Det blir med å se på kjøre forbi, og erkjenne at vi bare observerte fra utsiden et av det modernistiske Afrikas mest særverdigheter. You can’t always get what you want.
Awassa Awassa var en liten landsby for femti år siden. I dag er det ikke bare provinshovedstad, men regionsentrum for hele Sør-Etiopia og siste utpost for det som etter revolusjonen i 1991 har blitt Etiopias badlands. Det er sør for Awassa du finner shiftaene og våpnene, de karrige ørkenområdene og evige, humpete landeveier framkommelig bare for firehjulstrekker. Det er ihvertfall det den urbane myten forteller oss, men jeg har ingen grunnlag for å si om det stemmer. Awassa bærer ingen preg av det. Awassa bærer vel ikke preg av så mye i det hele tatt. Annet enn at den ligger og ruger ved foten av Tabor-fjellet, eller knausen som vi ville sagt på Vestlandet. Sjøen er også uvanlig vakker, selv til en Rift-sjø å være. Hanne sier at Lake Naivasha i Kenya minner henne om Awassa-sjøen. Jeg vil påstå at det er motsatt. Men de har til felles den blå sjøen og det grønne omlandet, flodhester som dvasker seg i vannet, og ornitologiske muligheter som kan få Sverre M. Fjeldstad til å gråte. Jeg gråter også litt, for det er i Awassa jeg går tom for batterier, og den planlagte fotosafarien for å dokumentere fuglelivet går i vasken og jeg må nøye meg med noen bomskudd av Marabustork som slåss om fiskeretter ved fiskemarkedet ikke langt fra hotellet der vi bor. Heller ikke så langt fra feriesenteret til Misjonssambandet. Også det ligger like under Taborfjellet, med ansiktet mot sjøen og sivene som har overtatt utsikten mot vannet. Det har vært et drømmested for voskne og unger i flere generasjoner, stedet folk trakk seg tilbake for å hente krefter etter slitsomme måneder i karrige utmarker, vellykkede og mislykkede prosjekter i Kirkens tjeneste for å spre Gode nyheter og kunnskap om veier til et bedre liv. Det er vel ikke uten grunn at de menneskene vi treffer der de to timene vi selv slapper av i skyggen av feriesenterets tregård, spiller volleybal og knipser bilder, alle sammen har til felles at de vokste opp der. Er det misjonskallet som har lokket dem tilbake, eller er det hjemlengsel? Det ene utelukker ikke det andre.
Hotellet er en egen historie. Lewo Beach Resort er i følge seg selv et femstjerners hotell som ligger nede ved sjøkanten. Det er fremdeles under oppreisning, en etiopisk arkitekt står bak. Han har tegnet flere hoteller i Awassa, de holder høy standard og er estetiske perler. Det kommer nok vann i bassenget en gang, gardinopphenget henger løst, og sparkelet som skal tette baderommet, ligger i tjukke lag utenpå kranene. Fordomsfullt er det sikkert, men alle løse deler er produsert i Kina. I Zambia møtte jeg et menneske som var frustrert over at kineserne overtok handelsnæringen. De fikk bare annenrangs varer, ikke kvalitetsvarer som de gjorde før. Det er kanskje noe av det samme som skjer her i Awassa? Men jeg syns det er fantastisk at en etiopisk entrepenør våger å satse, og klarer å gjennomføre et prosjekt som tross noen glipper og manglende kvalitetskontroll er av en slik prakt at hvem som helst bør være stolte på hans vegne. Sengene er de beste – og bredeste – i Etiopia (dette er en påstand), og det er ikke hver dag vi betaler 45$ for å bo på femstjerners hotell.
Awassa er en gammel, ny og moderne by. Gammel fordi gatebildet preges av gamle løsninger. Esler med kjerrer som frakter ved og høystakker, hestekjerrer som transporterer passasjerer og finere last. Samtidig er bybildet preget av blåhvite trehjulinger, i Thailand hadde vi kaldt det tuktuks, her vet jeg ikke hva de kaller det. Men det er det moderne Awassas foretrukne framgangsmåte, og det er alltid en ledig tuktuk har du behov for å komme deg fram i solsteiken uten å svette ut skjorta di. Du finner også det moderne i form av det vi kjenner hjemmefra. Glinsende biler med to- og firehjulstrekk, luksusbiler bare de heldigste har råd til, fortausrestauranter, konditorier, mannfolk som går hånd i hånd og snakker i mobilene sine, ikke sjelden iPhones med de seneste tekniske løsningene. Det er ikke bare de åpne gatene og mangelen på et sentrum Addis Ababa og Awassa har til felles. Den nye tid har kommet også til sør-Etiopia.
Vi er i Awassa to hele dager. Vi får tid til en gudstjeneste i Tabormenigheten, den største i byen. Den første halvtimen av en to timer lang gudstjeneste er forbeholdt forbønn. Noe spørr meg om kvinnen som leder seansen driver med djeveludrivelser. Jeg sier at hun bare ber med mynde og tyngde. Musikken er lokal. men med kjent amerikansk format, synt med innlagt komp, forsangere med lukkede øyne og løftede hender, to sanger som hver varer i ti minutter til samme monotone melodi. Likevel løfter taket seg når de synger, før Doctor Theolen fra Addis taler gudstjenesten ut på amharisk. Noen går tidlig, andre sitter og suger inn inntrykkene uten å forstå en ting. Men det er Afrika, det er gudstjeneste, og dette bør du ha med deg fordi hver afrikanske by, hvert afrikanske sted begynner søndagen med å tilbe Gud.
Lovsang i Awassa. Foto: Geir Ertzgaard
Jentene besøker Mercy Sisters, et sted for tidligere prostituerte som læres opp som frisører. Det ender med gråt i begge leirer og sterke møter du ikke får i en safaribil på kenyanske savanner. Gutta får informasjon om HIV og AIDS, og besøker en barnehage. Det får nesten gutta til å grine, harhjertede som de tror de er, blir et møte med små unger i førskolealder et høydepunkt på turen. Møtet med evangelister som får opplæring i flerkulturell kommunikasjon på Tabor blir et eksempel på hvordan flerkulturell kommunikasjon ikke skal foregå. Noen sier at de ikke er kristne. Det låser evangelistene, som selv om de har fått vite det på forhånd har vanskelig å forstå at kristne ungdommer fra Vesten ikke tror.Ungdommer fra Vesten har på sin side vanskelig for å forstå at lokale evangelister har vanskelig for å forstå det. Men det er en øyeåpner. Verden er ikke sånn som vi tror den er, uansett hvem det er som ser på den.
En båttur på sjøen på jakt etter flodhester gir oss en time med soloppgangsidyll, men liten nærkontakt med flodhestene. De er der, men turismen i Awassa har enten forstått at flodhester trenger avstand, eller ikke forstått at turister ønsker nærhet til sine fotomotiver. For det handler jo om motiver, det aller meste vi gjør når vi er på reiser. Vi har også blitt forespeilet bading i varme kilder. Det vi ikke har blitt forespeilet er at veien til varmekildene er uframkommelig for noe annet enn firehjulstrekkere. 26-seters busser duger ikke til den type ting. Igjen går tankene til Rolling Stones: «You can’t always get what you want….»
Fotball i Debre Zayt Det blir fram og tilbake til Debre Zayt. Byen ligger 5 mil fra Addis, men i tid er avstanden relativ til trafikken i området. Vi har avtalt skolebesøk og fotballkamp gjennom Link Etiopia. Vi blir godt tatt imot. En skole som ønsker å spille en rolle i lokalsamfunnet satser på treplanting og arbeid mot klimaendringer. Vi blir bedt på møte med lærerne, og blir spurt om hva vi gjør for å unngå klimaendringer. Så det er vi som skal stå til regnskap nå ja? Mange av de kvinnelige elevene som kommer til skolen bor på landsbygda. De er spesielt begavede, men har ikke råd til å leie vanlige hybler, så de havner bakerst i køen. De blir boende i de dårligste husene, er mest utsatt for misbrukk fra medelever og fra mannfolk i lokalsamfunnet. Skolen satser på disse jentene, og har opprettet egne VIP-grupper der de får spesialoppfølging, og blir behandlet som VIP’s nettopp for å sende et signal ut til medelever og samfunn. Det er ikke bare tomprat. Henrik spør rektor: Det er mye optimisme i Etiopia. Vi dere klare det dere ønsker? Hvis vi står sammen, ja. Det er svaret til rektor.
Fotballkampen etter møtet med lærerne gir likevel en bismak. Det er første gang vi slår et afrikansk lag. Det ender 2 – 0. Det er første gang vi spiller for flere tilskuere. Noen gjetter på 2000 tilskuere. Til å begynne med virker det som en helt vanlig kamp, med kanskje 300 på sidelinjen. Men i begynnelsen av andre omgang er det fullt på alle sider – i flere lag. Plutselig er vi ikke bare to lag fra forskjellige verdener. Vi har blitt sirkushester som folk har kommet for å glo på. Noen prøver å stjele noe av utstyret vårt. Mange ber om signaturer. Andre slenger bemerkninger. Skurk og helt i samme situajon, i en foramling av mennesker vil du møte alle fascetter. Men det blir kanskje i overkant ubehagelig og intenst. Derfor er det godt å sette seg inn i bussene og kjøre hjem mot hotell Adot-thina og kontrollerte forhold. Vi har fått noe å snakke om, og må reflektere enda en gang om det med likheter og forskjeller.
Ungdommer i Addis Vi kjører rett til det norske compoundet. Det er ungdomsmøte, denne gangen en kristne samling for de som har ressurser. Studenter, barn av kirkeledere, middelklasseungdom i begynnelsen av sin yrkeskarriere. Alle snakker engelsk, de fleste med amerikansk aksent. Vi blir godt tatt imot, som sist ved leirbålet under Mesquel. Denne gangne er det orntli møte. De sier noen ord, vi hilser tilbake. amharisk lovsang fyller den etiopiske kvelden, stollek skal binde oss sammen før vi avslutter med en lovsang. Men ethiopisk ungdom danser når de lovsynger. Først står vi og ser på, så prøver noen å hive seg med. Det er bare en liten hake ved det: Etiopisk lovsangdans som til forveksling kan ligne den dansen vi har sett på TV fra Afrika, er ikke norsk diskodans. Mens deres dans er en hyllest til noe større, handler vår egen dans om å ha det gøy og om å hylle oss selv. Det har vi ingen mulighet til å forstå mens det foregår, men vi blir gjort oppmerksom på det senere. Det var en god ting at det ikke tok av.
Addis er også institusjonsbesøk. Guttene besøker My Sisters. Marit Bakke har bodd i Addis i mange år, men har reist hjem nå. Hun er en av mange som har bodd i Afrika, og som ikke har klart å sitte stille og se på elendigheten gå forbi. My Sisters er et dagsenter for barn til mødre som sliter. Mange av mødrene har AIDS, noen av barna også. Noen ganger dør mor, og barnet blir alene. Da får det plass på barnehjemmet. Det er et ryddig sted, vakkert og der det ligger midt i et område som dels er slum, dels er herskapsboliger, er det en oase for smårollinger som har kommet skjevt ut i livet. Igjen blir tøffe gutter påvirket, og det som ikke var i bevisstheten på forhånd blir igjen et av høydepunktene i programmet.
Jentene besøker et sykehus for barnemødre, Hamlin Fistula Hospital. Fistula, eller skader påført for unge mødre under fødsler, er utbredt i flere land i Afrika. Små unger som ikke er ferdig utviklet, føder barn og får kroppen ødelagt. Senteret har hatt besøk av Oprah Winfrey, og grunnleggeren Katherin Hamlin har deltatt på hennes TV-programmer. Egentlig er det ikke et hovedpoeng, men jentene treffer henne på sykehuset og får utfordrende og oppmuntrende ord med på veien. De for også mer å tenke på omkring jenters vilkår i dette landet, med sin stolte historie på godt og vondt. Søsterskap er etter det jeg har forstått noe universelt. Litt vanskelig for oss gutter å se, men det er vel noe av tanken som ligger bak Global Village. Mine fotavtrykk settes i din hage. Det er ikke likegyldig hvordan de settes.
Vi skal liksom avslutte med shopping, men i den store sammenhengen betyr det lite. Det samme gjør et restaurantbesøk på Yom Abyssina, der injera, kulturdanser, kaffeseremoni og popcorn avslutter vårt besøk i Etiopia, slik det startet det på Matador Park to uker tidligere med en smak av injera som vi ikke helt var forberedt på. Og nå sitter jeg altså i flyet et sted over Sahara og tenker og klør. Det er ikke alltid så mye å fortelle om. Men noen historier vil leve videre, og noen bilder har satt seg fast på netthinnen, og gjør Etiopia til et land det ikke er så lett å glemme.
Lake Awassa – et sted å komme tilbake til? Foto: Geir Ertzgaard
Det vanligste spørsmålet du får når du skal ta avskjed med fascilitatore, guider, nye venner og gamle kjentfolk er: Kommer du tilbake? Det er ikke alltid like lett å svare på sånt, det er mange ting som spiller inn. Har du sett nok, er det nok av nye steder som venter på deg. Men noen ganger er det mye som står igjen. Jeg fikk ikke kjent Addis på pulsen, – Mellom oss og et land og dets folk er det en skorpe. I Kenya er den ganske tykk, og består av en lang kolonihistorie som fremdeles skaper skiller og kanskje forskjeller, en natur som villeder oppmerksomheten og hvite strender som får deg til å glemme alt annet enn deg selv. I Etiopia er ikke skorpen så tykk. Det er mulig å skrape hull i den og komme på innsiden. Det som viser seg da, er verd å utforske videre. Jeg er ikke ferdig med Etiopia.
Du kan si hva du vil, men etter 30 timer og 140 mil i trang etiopisk buss, har vi et lite grunnlag for å uttale oss om sentrale deler av det etiopiske veinettet. I Lalibela fikk noen av oss prøvd ut økoturisme på sitt beste, resten av oss har erfart eksosturisme på høyt nivå. Eksosturisme består av en del trang buss uten a/c. Bussen vår er en beige og gul liten sak som er produsert slik at en ikke ubetydelig del av dieselutslippet tar veien innom passasjerkabinen eller hva de kaller det på vår gule pil. Der skaper en nærhet mellom oss og bussen, og gir oss en større forståelse for at drivstoffet er en essensiell del av det å komme seg fram, og er med på å skape en atmosfære som vi er fullstendig skånet for på norske veier.
Vi har lagt merke til at bussene våre ikke har installert turtellere. Sjåførene har ikke lagt merke til det. De har vel ikke tenkt tanken på et kvarters hvilepause hver andre time, en times pause etter fire og åtte timer, eller full stans for dagen etter ti. Nei, 18 timer bak rattet på 30 timer er ingen ting for disse tøffingene, som lar blærens volum være retningsgivende for kjørerytme og pausetenkning. Og hvem behøver å tenke på sjåførene når vi har spisepausr og de sitter og ser på oss gaffle i oss helt til noen av oss plutselig kommer på at våre guider gjennom det etiopiske trafikklandskapet ikke har de samme tariffavtalene og tjenestegodene som vi har så det flommer over.
Og disse karene jobber, de sitter ikke bare bak rattet. Tuta er til for å brukes kontinuerlig; til å skremme vekk eselkjerrer og krøtterflokker, unger som bruker veibanen som lekeplass, hunder som løper i ring rundt seg selv, lastebiler som kjører forbi lastebiler som kjører forbi lastebiler som kjører forbi hestekjerrer som blir forbikjørt av lastebiler, alt samtidig med at de skal manøvrere unna hull i veien som ikke er hull i veien, men vaskebrett som skal minne oss på at vi er overflødighetshorn av sideflesk som godt kunne trenge en trimming, akkurat som motorene på bussene som forveksler oppoverbakker med parkeringsplasser. Det er mye som skal holdes styr på for våre vennlige sjåfører, så da får det heller være at de angriper bremsene som om de var venstrebacker med tofotstaklinger i knehøyde. Det hadde vært greit med bilbelte noen ganger.
Vi har noen fantastiske sjåfører. Og det trengs nok en doktorgrad i bilkjøring for å forstå trafikkbildet i dette landet. Nå skal det i rettferdigjetens navn sies at dette skrives av en middelaldrende mann som har det meste av sin egen kjøring fra vaterrette veier hvor biler er unntaket mer enn regelen. De aller fleste kjører i en trafikk med langt verre veier og trafikkbilde enn dette. Veiene her i Etiopia er nemlig veldig gode, noen av de aller beste i Afrika sør for nord og øst for vest. Fra høyplatået rundt Lalibela de tatt grep og bygget det som på folkemunne kalles Kinaveien. Ti mil med strykefrie grusveier før grundige, hullfrie og brede asfaltveier i to lag uten fortynnet asfalt tar oss de 20 neste milene til Bahir Dar. Kineserne gjør en grundig og viktig jobb med å legge Afrika under asfalt. De laget veier som holder i til dels avansert terreng.
Fra Bahir Dar til Addis har etioperne gjort jobben selv. Ca 20 mil fra Bahir Dar krysser veien Blånilen. Men det er ikke bare å krysse en elv. Det er 1200 meters høydeforskjell fra øverste punkt og ned til broen som krysser elven ved Blue Nile Gorge. Afrikas største Canyon like dyp som Grand Canyon og på mange måter like overveldende, og selv om italienerne la grunnlaget, er det etiopiske ingeniører og veiarbeidere som har vedlikeholdt og oppdatert et veistrekk helt utenom det vanlige.
I Addis oppgraderes også veiene. Det trengs. Trafikken er til forveksling lik andre storbyer uten at infrastrukturen har fulgt med.
Sørover er veiene ikke oppgradert, men de holder mer en æn god nok standard. Og som resten av veiene, lever folk sitt øiv langs veiene. Det er mye å se på, mye å se som vi ikke ville sett langs våre egne veier. Til det er våre liv for regulerte til å slippe til det fargerike livet vi kan observere langs Etiopias fascinerende veinett. Det er ikke så dumt med eksosturisme, selv om 25 timer i buss på fire dager kanskje kan bli litt i meste laget.
