Blogg

  • Det skjer ikke hver dag…

    Det er ikke hver dag jeg får elevene til å begynne å grine midt i klasserommet. Det skjer stort sett bare siste skoledag når jeg sier noe omtrent sånn at

    Dett var dett

    Men nå skjedde det altså igjen. Vi hadde hatt besøk av Jonny og Fred fra Maisha Mema i klassen på mandag, og de fortalte litt om arbeidet sitt, og elevene fulgte spent med mens de satt og lurte på om reisemålet i oktober ble California eller Tunisia.
    Da de var ferdig med å stille spørsmål til Jonny og Fred, sa jeg bare:

    Dere har kanskje flere spørsmål når vi treffer Fred og Jonny igjen om tre uker?

    Det var da elevene begynte å grine.

    Du kan forresten lese mer om klassen i Dagen i løpet av denne uka. Skal holde deg oppdatert.

  • Three Weeks with my Brother: En reisemeomar i alle retninger

    Hvor går grensen mellom det personlige og private?

    Det er spørsmålet jeg sitter igjen med etter å ha lest Three Weeks with my Brother av Nicholas Sparks.

    Jeg oppdaget boken tilfeldigvis mens jeg trålet meg gjennom boklistene på Amazon.com, så tittelen og beskrivelsen av boken, og tenkte:
    – En bok om to brødre som setter av tid til en tre ukers reise jorda rundt mens de bruker tiden til å reflektere over egen historie må jo være interessant lesing.
    En reise med en bror må nødvendigvis bli en reise i tid og rom. Hvem kan ikke tenke seg tre uker til å mimre om
    fortida sammen med noen har delt den med samtidig som en får sett seg litt rundt?

    Til Ã¥ begynne med var dette en forferdelig leseopplevelse. Det foregÃ¥r to paralelle historier i boka – den ene i rom, der Mr. Sparks og broren sammen med en gruppe amerikanske pensjonister med gulltenner og tupé driver miljøturisme av verste sort. De flyr fra severdighet til severdighet, tre timer i Machu Pichu, en kveld pÃ¥ PÃ¥skeøya, 4 timer i Angkor Wat. Men mesteparten av tiden gÃ¥r med til Ã¥ fly de ti-femten timene det tar Ã¥ komme fra sted til sted. Godt vant med glimrende skribenter som Gavin Young, V. S. Naipaul og Paul Theroux, blir dette grunn og sprÃ¥kfattig lesing om interessante steder observert gjennom brillene til en amerikansk dollarturist. Det kan jo være en interessant vinkling pÃ¥ ting, men blir det ikke! Det er som Ã¥ plassere to steroid-infiserte studs fra et treningssenter i British Museum og be de fortelle om hva de ser.

    Likevel er det reisebiten det som driver meg gjennom de første 200 sidene, hvis man bruke slike ord om leseopplevelsen. For reisen i tid er om mulig enda mer uinteressant enn denne polution-kampanjen Jorda rundt. Tom Sawyer er en spennende fortelling om barndom langs Mississippi. Dette er en totalt uinteressant fortelling om en uvanlig kjedelig amerikansk A4-familie i grenselandet mellom middelklasse og fattigkassa. Uansett hvor mange kinaputter man smeller i postkassa til naboen, så blir det ikke mer interessant når historien ikke har noe poeng annet enn at bror min og jeg var gode venner da vi var små.

    Etterhvert skjønner jeg at Nicholas Sparks skriver bøker med rosa omslag, kjærestepar på øde strender og med titler som A Walk to Remember og A Bend in the Road. Halvveis i lesingen viste det seg at Sparks faktisk er en av USAs fremste forfattere målt i salg av bøker, med tre bøker på New York Times bestselgerliste samtidig, og flere av bøkene har gått rett inn på 1. plass på listene. Boken betegnes som en memoar, for Sparks millioner av lesere kan det jo være greit å kjenne til favorittforfatterens barndom. Men jeg klarer ikke finne noen ting her som skaper forfatteren Sparks, som gjør bøkene hans attraktive og som borrer inn i karakterenes personlighet slik at ting får mening.

    Reisen i rom forblir i beste fall intetsigende. Sparks skriver som en middelmÃ¥dig Sørstatspredikant hvis budskap er «meg» og metoden er puns og humor. Reisen i rom blir bare dummere og dummere etterhvert som boka skrider fram, og
    det slår meg at det umulig kan være sunt å være velbeslått amerikaner. Det slår meg at det ikke er så dumt å arbeide for en mer miljøvennlig turisme, for miljøskatt på fly og bevisstgjøring på etisk reising.

    Men den andre reisen blir faktisk ganske sÃ¥ spennende – pÃ¥ tross av all min motvilje og fordommer. NÃ¥ fÃ¥r vi leve med at forfatteren skriver som en hest i solnedgang, med sprÃ¥k, dialoger, poenger som er sÃ¥ tynne at …. hadde de vært et isbelagt vann hadde du aldri begitt deg utpÃ¥ den. Da viser det seg nemlig at fyren har en historie Ã¥ fortelle. En historie som handler om morens død – hun som var selve navet i familiehjulet. En fortelling om en fars forfall og vei inn i psykisk ustabilitet og som ogsÃ¥ for tidlig tar slutt i vraket av en bil. Og det er livet til søsteren som dør 31 Ã¥r gammel av hjernesvulst. Og om to gutter som blir til mannfolk og som skal takle alle tapene samtidig som de skal bygge sine egne liv med karriere, familie, fritid. Og det er jo gripene ting Ã¥ høre om .

    Men det er bare det at det er forskjell mellom Ã¥ lese om Arve Jurtizen i Magasinet (Dagbladets helgebilag) og i Se & Hør. Magasinet skriver innsiktsfullt, gir forstÃ¥else og kunnskap. I Se & Hør føler du at du kikker. Noen mennesker vet ikke hvor grensen gÃ¥r mellom det personlige og det private – grensen mellom det Ã¥ se folk i øya eller vike rødmende unna dagen derpÃ¥.

    Av en eller annen grunn syns jeg at amerikanske filmer og bøker ofte blir skrytealbum. «Se hvor vanskelig jeg har hatt det, og hvor flink jeg har vært som har lært av dette og kommet meg videre i livet». Three Weeks with my Brother er en slik bok. I slutten av boka sier Sparks at han er en optimistisk og livsglad kar, og at det er denne livsinnstillingen som har hjulpet ham gjennom vanskene. Det rare er at i resten av boka framstÃ¥r han som en innandvendt og usikker fyr med komplekser overfor seg selv og familien sin. SÃ¥ mye for selvinnsikt. Denne gangen har blurbet (engelsk begrep for ukritisk omtale pÃ¥ baksiden av bøker og DVD-omslag om boken eller filmens innhold, se Wikipedia) mer rett enn skribenten, der han beskrives som introvert og seriøs. Navlebeskuende og selvhøytidelig er vel kanskje ord som spretter opp i bakhodet.

    Men boka skal ha en ting: At brødrene Micah og Nicholas har vært viktig for hverandre og at samholdet de i mellom har hatt stor betydning for at de har klart seg – det er levnet over enhver tvil. Og det er jo noe man kunne ønske for sitt eget forhold til brødre og søstre.

    Likte jeg eller likte jeg ikke boka? Hmmm, njaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaeeeeeeeeeeeeeiiiiiiiiiiii. Vanskelig Ã¥ si. Hvorfor skrive sÃ¥ mye om den da? Vel, noe mÃ¥ man jo ha Ã¥ gjøre nÃ¥r man vÃ¥kner tidlig en lørdag morgen og det er stille i huset….

    technorati tags:, , ,

    Blogged with Flock

  • Same shit, different story

    Noen ting går det bare ikke an å si på norsk, hvertfall ikke hvis du prøver å oversette det bokstavelig. Bare prøv å skrive tittelen på dette innlegget på norsk…

    Men det var ikke det jeg skulle si nå. Det jeg skulle si var at jeg driver og smatter på en liten formulering som jeg syns er litt pussig. Hva blir forskjellen med å si «han kom meg i møte» og «Han gikk meg i mot»? Har du et lite snev av norskforståelse veit du jo at du sier to motsatte ting med å si akkurat samme tingen.

    Person A står her og Person B der. De går mot hverandre og møtes på punkt C, cirka midt mellom startposisjonene til A og B. Uten tvil kommer person A person B i møte. Samtidig går person A person B imot.

    Setninger med diametralt motsatt innhold sier nøyaktig samme ting. Hvor ligger forskjellen da? I grammatikken?

    Subjektet A går objektet B i møte. Subjektet A blir imøtekommet av objekt B. A blir objekt og B subjekt?

    Kanskje forskjellen ligger i den passive og den aktive setningen? Eller mange andre steder. Hvor ligger det egentlig, det der at vi intuitivt at en ting betyr noe helt annet enn det andre selv om vi faktisk sier akkurat det samme.

    Kanskje i måten vi ser livet på?

    Språk er gøy.

  • Blogging med mening

    I følge mitt forrige, dypt reflekterte innlegg, Hvorfor blogger Norge?, er ikke blogging annet enn et rop om oppmerksomhet. Og det er jo helt riktig. Men blogging kan brukes til noe mer vettug enn å trykke ut private tanker og publisere familesnapshots fra store utenlandsreiser som ingen er interessert i.

    Global Voices Online er et nettverk av bloggere fra hele verden som har påtatt seg den enorme oppgaven å være utstillingsvindu for meningsfulle blogger fra hele verden – med et fokus på land og fellesskap utenfor USA og Vest-Europa, for å sitere GVO er en glimrende måte å holde seg orientert om hva personlige stemmer verden over og utenfor den vestlige sfære er opptatt av. Global Voices beskriver sin oppgave slik:

    Global Voices seeks to amplify, curate and aggregate the global conversation online – with a focus on countries and communities outside the U.S. and Western Europe. We are committed to developing tools, institutions and relationships that will help all voices everywhere to be heard.

    Jeg bruker Global Voices for å få kontakt med kenyanske bloggere ifm. en studietur vi skal ha til Kenya i oktober. Jeg skal skrive mer om kenyansk blogging etterhvert som jeg får satt meg mer inn i det.

    Blogged with Flock

  • Hvorfor blogger Norge?

    Det foregår en interessant (….) diskusjon i blogosfæren for tiden om nytten av å blogge. Blogging er en trend, og alle som ikke klarer holde munn hiver seg på – Bekkelund har tatt tak i diskusjonen og forteller alle interesserte hva det er som driver ham.

    – Jeg blogger ikke for noen andre enn meg selv…. forteller han. Jeg blogger for å uttrykke hvem jeg egentlig er og hva jeg representerer, er bloggerens reflekterte svar.

    Men hvorfor må han skrive for å fortelle seg selv hva han uttrykker og hvem han er?

    Bekkelund henviser til en diskusjon hos Esquil, trønderblogger av den rocka typen. Han hadde spilt i Dum Dum Boys hvis han hadde vært rocka nok. Rockeren påstår:

    – Blogging er en generasjon X og Y – greie… jeg kan plukke meg de skribentene jeg liker og slipper å stange huet i veggen over ulikelige journalister: Om en del år sitter det bloggere og ex-bloggere overalt i ledende posisjoner i næringsliv og media. Da kan mediebildet i landet se ganske annerledes ut. Blogging er interessant ikke bare pga. hva det er i dag, men like mye hva det kan bli.

    Interessant dette også. Vi hører det vi vil høre, den trendye blogger – keiseren med nye klær som han ikke helt hva han skal bruke de til, men de kan jo komme til nytte en gang.

    Sannheten på spørsmålet om hvorfor folk blogger finner du nederst i høyre sidebar hos de fleste bloggere. Enten finner du denne eller denne . Dette er knappelinker til bloggstatistikker, sider som viser hvor mange som har lagt deg til sin blogroll eller som har pinga tilbake til bloggen din. På SOL Ratings ligger jeg på 34 871-plass av norske blogger. Det finnes 34 872 tilsammen. I følge Technorati er det 5 stykker som har blogrolla meg – to fra de andre to bloggene mine, og en fra bruttern. Og alt dette har jeg klart å oppnå siden jeg begynte å blogge i mars!

    Disse to knappene avslører all bloggings vesen: Drømmen om å bli pinga og blogrolla.
    Esquil og Bekkelund, please! Jeg har tross alt skrevet om dere – sjekk blogrollen min! Baren en liten gjenytelse…?

    Jeg fant forresten dette bildet da jeg gugla litt etter den typiske norske blogger på nettet.
    bowlfish.gif

    Blogged with Flock

  • Den grønne veien til Australia

    Da Barbara Haddrill ble spurt om å være forlover for ei venninne i Brisbane, bestemte hun seg samtidig for at hun skulle takke ja, og at hun skulle reise til Brisbane overland. Det eneste problemet? At Barbara bor i London…

    Reisen til Brisbane ville komme på 900 pund, og utslippet av CO2 ville være på edle 5,2 tonn. Det er samme mengde på en flytur som fem hustander i Storbrittania slipper ut i løpet av et år. Barbara har nå stiftet en forening for miljøvennlige forlovere og brudepiker som forplikter seg på å reise til alle bryllupp over hav og land og er i disse dager i gang med første etappe av turen med tog fra London til Moskva. Det er den britiske avisen The Independent som forteller denne historien. Bloggen fra turen til Barbara kan du lese på babs2brisbane.blogspot.com. Kanskje en ide for andre forlovere også? Neste tur med Global Village til Vietnam går med buss fra Sauda…

    Eller hva med linjetilbudet Brudepiker Overland?

  • If Norwegians knew…

    Det har dreid seg mye om Israel og Libanon i det siste. Jostein Gaarder har gått helt av skaftet og erklert Israel Nationa non grata (Jeg fant på det uttrykket nå, og 99% av all mediadekning har vært anti-israelsk. At Israel skyter spurv med kanoner, er det vel liten tvil om. Men som en kompis (Kalle) påpekte over en kaffekopp her en dag: den norske mediadekninga gjør en jo nesten pro-israelsk. På samme måte som USA er Israel-blinde, er vi nordmenn Palestina/Libanon-blinde.

    Personlig er jeg pro begge parter i konflikten, og syns de skal legge ned våpna med en gang ut fra den enkle overbevisning om at dette fører ingen vei!

    Jeg er også overbevist om at de aller fleste av oss – som de aller fleste amerikanere – lar media tolke konflikten for oss og gjør slikk eller ingen ting for å finne ut hva som virkelig skjer der nede i krampebukta. Da kan sider som denne jeg fikk tilsendt av en kompis være interessant lesning: If Americans Knew. Så har dere litt mere grunnlag for å ta stilling til konflikten.

    P.S. Jeg har ikke sjekka påliteligheten bak informasjonen på disse sidene, eller hvem som står bak de. Jeg hører til blant det store flertall av det norske folk som gjør seg opp en mening uten å vite hva vi bygger den meninga på….

    D.S

  • Harmfull godhet

    Jeg er inne i en stim av gode leseropplevelser for tiden. Heldig meg, men så har jeg spart opp en stund nå. Før Vietnam-turen hadde jeg tenkt å lese Graham Greenes The Quiet American, og så se filmen av samme navn. Før turen begynner å bli lenge siden, så det rakk jeg ikke, og planen om å skape meg noen bilder av Saigon før jeg reiste falt i fisk.

    Stein Østbø i Dagbladet klaget på side 2 sin nød over dagens bøker: “De er på 5-600 sider og du har aldri tid til å lese de». Han kunne sagt samtidig at omfanget ikke nødvendigvis betyr mening.

    (mer…)

  • Hvem er det mest synd på?

    Hvem er det mest synd på?

    Foto: Creative Commons

    Er det ukelønna han gliser så bredt over. Ronaldinho tjener 500 000 kroner dagen. Det syns Ola Nordmann som «bare» tjener 943 kroner dagen er urettferdig.

    Ronaldinho med 484 931,- i dagslønn
    484 931 – 943. Det er stillingen mellom Ronaldinho og Ola og Kari Nordmann. Omregnet til lønn pr. dag blir det svimlende 484931 kroner om dagen… En gjennomsnittlig norsk månedslnn var ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) i tredje kvartal 2004 på 28300 kroner – eller kr. 943 pr. dag.

    – Hårreisende

    Differansen på rundt kr. 484000 kroner pr. dag er ubegripelig for folk flest…

    Ved siden av et bilde med en smilende Ronaldinho er et bilde i VG av en Lange flate ballær-fyr, bare for å sette dette i perspektiv. Og skal vi se? Hvis dette stemmer, og det gjør det jo siden det står i VG må du og jeg og Hvermansen jobbe i 625 år for å tjene like mye som slasken fra Barcelona gjør i året. Eller 541 dager for en ronaldinhsk dagslønn. Og da regner vi ikke med feriedager. Nå har jeg ikke sjekket statistikken, men det kan jo hende at snittet er basert på hele det norske folk, og at barna mine som ikke har tjent en krone i sitt liv regnes med i dette her. Men likevel – dette er jo blodig urettferdig!

    Hva er mest urettferdig? Ronaldinhos dagslønn i forhold til min eller denne ungens livsvilkår i forhold til det livet jeg lever?

    Tenk hva vi kunne gjort med pengene? Vi kunne reist – når som helst, hvor vi ville, hvordan vi ville. Vi kunne tatt oss fri fra skole og jobb, kjøpt hytte, hatt eget fly, kjøpt enda en hytte og et fly til, vi kunne gått i nye sko hver eneste dag i hvert eneste år resten av livet, vi kunne… listen er så lang som du selv vil gjøre den til. Men hva kunne Hvermansen fått som han virkelig trenger er en annen sak…

    Onsdag var jeg med på å lansere undervisningsheftet til Pedagogikk for de rike. Odd Børrezen hadde møtt opp for å kaste glans over prosjektet som har et mål: … se hvordan vi som verdens velbemidlende kan gjøre noe med vår egen fattigdomsskapende livsstil slik at vi får en bedre balanse mellom de som har og de som ikke har så mye.

    Under lanseringen så jeg for meg en annerledes forside på VG, der det ikke var to bilder, men tre: I tillegg til Ronaldinho med gullfoten og Ola Dunk med gullræva, var det et bilde av en hvilken som helst familiefar fra slummen i Nairobi med en gjennomsnitlig dagsinntekt på 6 kroner. Hvis Fattigmansen skal tjene like mye som Hvermansen, må han jobbe i 155 år. Og hva kunne han fått for en brøkdel av Hvermansens penger som han virkelig trenger men ikke har nå? Skal vi se… La oss se på livsnødvendighetene: Eget hus, tre måltider, nødvendige medisiner, rene og gode klær, møbler, utdannelse, bøker, musikk, litt snop, ferieturer… bare for å nevne noe.

    På lanseringsdagen for undervisningsheftet om Pedagogikk for de rike kan vi jo lure på om hva som er verst: At Ronaldinho tjener så mye at han kan gjøre akkurat hva han vil resten av livet, mens de aller fleste av oss tjener så godt at vi har råd til både det ødvendige og det vi ønsker å unne oss. Eller at vi har mer enn vi trenger mens Fattigmansen ikke har noen ting i det hele tatt. Kanskje eksisterer den virkelige avstanden mellom Hvermansen og Fattingmansen, ikke mellom meg og Ronaldinho?

    LagreLagre

    LagreLagre

    LagreLagre

    LagreLagre

    LagreLagre