Julian Barnes er den type forfatter som alltid hatt en fremskutt plass i hyllene til bokhandlere med engelskpråklige titler, men som jeg av forskjellige grunner alltid har latt ligge. På den måten faller han på samme liste som Graham Swift og Melvyn Bragg uten at jeg helt kan forklare hvorfor. Kanskje skyldes det overeksponering, kanskje kanskje noe i forlengelse av overeksponeringen: Det skrives så mye om de at de blir for flinke for meg – det jeg liker å kalle Jo Nesbø-syndromet. Mannen er jo flink til alt, hvor interessant kan han da være?

Men etter å ha holdt på med den uendelige og tullete The Blue Horizon av Wilbur Smith siden oktober, hadde jeg behov for en tynn bok med et enkelt og seriøst tema. The Sense of an Ending  var den korteste boken på flyplassen i Phuket, og boken virket seriøs nok. Og siden boken vant Man Booker-prisen for 2011 måtte det vel være noe med den. Med ett var ikke lenger Julian Barnes forfatteren hvis bøker jeg aldri plukket opp.
Les videre »