Jeg har ingen spesiell forkjærlighet for kriminalromaner. Norske antihelter som Varg Veum og Harry Hole har aldri appelert til meg, forutsigbare som de er i sin annerledeshet, og poenget med å gå mot stremmen blir så medstrøms at spenningen forsvinner. Jeg har jo kost meg med Agatha Christie, og jeg tør påstå at jeg leste om Inspektør Morse 20 år før resten av Norge visste hvem Colin Dexter var. Men sjangeren? Nei, den tar liten plass i mine bokhyller. Derfor er det nærmest et pardoks at min første fullførte bok i 2010 nettopp er en kriminalroman. Og ikke bare en kriminalroman, men en roman der hovedpersonen er en antihelt som doper seg på designerdrugs og joints, og som har seg når det måtte passe uten for store skrupler. Og som alle anthihelter er han et tenkende vesen med spesielle kunnskaper og interesser som sier mer om forfatteren enn om antihelten selv.
Les videre »