11.
jul
2011
Nobelprisvinneren Orhan Pamuk har gjennom Istanbul – Memories and the City skrevet noe som må kalles en kjærlighetserklæring til sin hjemby. Dels selvbiografi, dels kulturhistorie, dels byhistorie og dels et forsøk på å beskrive den interkontinentale byens melankolske grunnstemning – hüzün.
Les videre »
Share on Facebook
26.
feb
2011
Om få uker skal jeg for første gang vandre gater, smug og basarer i verdens eneste interkontinentale by. Jeg har drømt om å besøke Istanbul siden jeg første gang hørte om Miklagard og Konstantinopel. Som en slags forberedelse til turen har jeg begynt å kose meg med en bok skrevet av en av byens store sønner, nobelprosvinneren Orhan Pamuk. Han skriver om minner fra barndommen, om sporene hjembyen har satt og om den spennende historien til byen som skrever over Bosporosstredet med en fot i Europa og en i Asia.
Sitatet denne uka er hentet fra første kapittel, hvor Pamuk skriver om hvordan Istanbul har definert han som person og som forfatter:
«Here we come to the heart of the matter. I’ve never left Istanbul, never left the houses, streets, and neighborhoods of my childhood. Although I’ve lived in different districts from time to time, fifty years on I find myself back in Pamuk Apartments, where my first photographs were taken and where my mother first held me in her arms to show me the world. I know this persistence ows something to my imaginary friend, the other Orhan, and to the solace I took from the bond between us. But we live in an age defined by mass migration and creative imigrants, so I am sometimes hard-pressed to explain why I’ve stayed, not only in the same place but in the same building. My mother’s sorrowful voice comes back to me: «Why don’t you go outside for a while? Why don’t you try a change of scene, do some traveling…?«
Conrad, Nabokov, Naipaul – these are writers known for having managed to migrate between languages, cultures, countries, continents, even civilizations. Their imaginations were fed by exile, a nourishment drawn not through roots but through rootlessness. My imagination, however, requires that I stay in the same city, on the same street, in the same house, gazing at the same view. Istanbul’s fate is my fate. I am attached to this city because it has made me who I am.«
Share on Facebook