I South of the Border, West of the Sun følger vi Hajime, noe så uvanlig som et enebarn i etterkrig-Japan. Hans beste venn, kanskje hans eneste, er Shimamoto, ei jente som også er enebarn. Disse to følges hjem fra skolen, og tilbringer ettermiddager i samtale, stillhet og med å lytte til hennes fars samling av LP-plater . Så uatskillelige som de er, mister de likevel kontakten når Hajime og familien flytter.

Les videre »

Den etter hvert avdankede poeten Edward Lennox Wallace, nylig avskjediget  fra sin jobb som teaterkritiker i en avis, blir bedt av sin kreftsyke guddatter Jane om å la seg bli invitert til en gammel skolekamerat Lord Michael Logan for å gjøre noen diskrete undersøkelser omkring mystifistiske hendelser. Som dn hengivne gudfaren han er, stiller han opp. Og som det syke svinet av en mannsgris han også er, benytter han enhver anledning til å knytte fysiske bånd til enhver quinde han møter, skape furore med en vederstyggelig oppførsel og i det hele tatt bidra til å gjøre de flestes tilværelse mest mulig miserabel.

Les videre »

Thorvald Steens bok om Istanbul er ikke en litterær bauta eller en milepæl i den norske bokheimen. Men det er en deilig liten sak som passer helt utmerket å skumme gjennom på en 3-4 timers flytur til vikingenes Miklagard. Dels reiseskildring, dels historiebok, dels reiseguide dels mye anna, gir de 120 sidene et aldri så lite blikk inn i verdens eneste interkontinentale by. Og slik gir den et grunnlag for å forstå det som møter den reisende.

Les videre »

A Fine Balance er historien om fire veldig ulike liv som på besynderlig vis filtres i sammen i løpet av en av Indias interne kriser. Legedatteren Dina, kvinnen som av ren nød og et ønske om å stå på egne bein hyrer syerne Omprakash (forkortet til Om) og hans onkel Ishvar, og som leier ut et av sin leilighets få rom til studenten Maneck.

Les videre »

 Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men 22/7 gjorde noe med hvordan jeg oppfatet bøkene jeg leste på en litt annen de ellers ville gjort. Begrepet ondskap blir mer nærgående, og ikke lenger en abstrakt øvelse i underholdning eller intellektuell refleksjon.
Les videre »

Jeg blir selvsagt nysgjerrig både på Gutten i graven ved siden av, hva det er som gjør at denne boken har «alt», men også hva som skal til for at en bok «har alt». Så herved er utfordringen gitt til alle våre lesere: Gi brodern og meg noen tanker om hva en bok som «har alt» skal inneholde, altså en kvalitativ beskrivelse av «alt»-boken.

I et senere innlegg vil vi så utfordre dere til å fortelle oss hvilken bok du som leser mener «har alt», men om dét altså i neste omgang.

For min egen del vet jeg rett og slett ikke enda.Derfor vil jeg høre hva dere mener. Kjør debatt.

 Jeg legger ikke sjul på at William Boyd er en av de få forfatterne jeg leser uten å ta på meg kritiske briller. Jeg har lest alt han har skrevet siden School Ties fra hans ungdom og fram til Restless, og så lenge som jeg kommer til å ha lesebriller på, står William Boyd på leselista mi. Jeg er derfor ikke helt habil når det gjelder å vurdere hans bøker. Jovisst har han gitt ut middelmådige bøker. Stars and Bars var litt kjedelig og uengasjerende, Armadillo var tunglest, selv om historien om den søvnløse eiendomsmegleren Lorimer Black etterhvert klarte å engasjere. Men An Ice-Cream War, The New Confessions, Brazzaville Beach og Any Human Heart er enestående klassikere i min bokhylle. Fellesnevneren for de beste av dem er at de er altoppslukende, forteller en historie fra fødsel til grav, at stedene er eksotiske og/eller attraktive, og at språket flyter og gir en spesiell William Boyd-stemning som kanskje bare John Irving er i stand til å få til. Men der Irvings sære verden er så fantasifull at du vet at det som beskrives ikke kan ha skjedd, klarer William Boyd deg til å tro på alt sammen, og du blir sittende og studere WIkipedia og Store Norske for å sjekke om opplysningene faktisk stemmer.

Les videre »

Endelig har Skrift fått det gjennombruddet vi ikke fortjener. Eller presse og presse, hvis digitale medier kan omtales som presse. Vi her ihvertfall gjenstand for behørig oppmerksomhet hos Geir Isaxens fabelaktige bokblogg Dipsolitteraturen. Vi har blitt intervjuet i hans serie «Dipsolitteraten intervjuer andre bloggere om bøker«, som nummer tretten i det vi håper må bli en lang og vellykket serie. Morsomt er det jo at vi presenteres i samme intervjuserie sammen med fremragende forfattere som Tom Egeland, Aina Basso, Tom Lotherington og rett bak Ingvar Ambjørnsen, i tillegg til flere gode bokbloggere. Stikk over og gi Dipsolitteraten den oppmerksomheten vi fortjener

Til Geir: Takk for at du viser oss denne tilliten. Vi elsker oppmerksomhet!

Nobelprisvinneren Orhan Pamuk har gjennom Istanbul – Memories and the City skrevet noe som må kalles en kjærlighetserklæring til sin hjemby. Dels selvbiografi, dels kulturhistorie, dels byhistorie og dels et forsøk på å beskrive den interkontinentale byens melankolske grunnstemning – hüzün.

Les videre »

Året er 1909. Journalisten Matthew Braddock blir av Lady Ravenscliff bedt om å lete etter sin nylig avdøde mann, eiendomsmagnaten Lord Ravenscliff/John Stone sitt barn, et barn  hun ikke har visst om tidligere. I John Stones testemante står det nemlig: «Conscious of my failings in so many matters, and wishing to make amends for past ills, I direct the sum of £ 250 000 be left to my child, whom I have never previously acknowledged.» Stone er nylig funnet død etter et fall fra vinduet av hans hjemmekontor.

Les videre »