Tittelen høres kanskje ut som en professoral fagbok i moderne religionssosiologi, og kan kanskje skremme vettet av de som er på jakt etter lette reiseskildringer fra fjerne himmelstrøk med varmere klima og fargerikere mennesker og skikker enn det vi har her mellom de blå fjelle.

Les videre »

Er det egentlig vits i å bruke tid på å skrive anmeldelse av ei bok som The Blue Horizon? Eller: Er det i det hele tatt vits i å bruke tid på å lese ei bok som The Blue Horizon?

Les videre »

Stines notater minner meg på at det er verdens bokdag i dag, og inviterer til følgende meme, som jeg ikke klarer dy meg for å delta på.  Vi pleier ikke bidra med så mye annet enn bokanmeldelser her på Skrift, men akkurat denne utfordringen klarte jeg ikke si nei til:

Les videre »

Jeg kom over denne boken helt tilfeldig. Den sto helt alene i bokhylla på Norli i Stavanger. Jeg hadde aldri hørt om forfatteren før, aldri vært borti tittelen, omslaget som jeg ofte lgger merke til på mine bokvandringer i tomme norske bokhyller var helt nytt for meg.  Ingen andre Vann-bøker, ikke flere kopier, bare helt alene for seg selv unselig og umerkelig. Noe ved tittelen gjorde meg nysgjerrig, og følgende beskrivelse på baksiden av boka sementerte inntrykket:

Les videre »

Sommeren 2001 lukket Wolfgang Büscher døra til sitt hjem i Berlin og begynte på en 190 mil lang vandring til Moskva. Gjennom det østlige Tyskland, Polen, Hviterussland og det vestlige Russland går han nesten samme rute som Napoleon og Hitler befalte sine styrker å gjøre. Men til forskjell fra dem når han fram og inntar det største landets hovedstad.

Les videre »

Julian Barnes er den type forfatter som alltid hatt en fremskutt plass i hyllene til bokhandlere med engelskpråklige titler, men som jeg av forskjellige grunner alltid har latt ligge. På den måten faller han på samme liste som Graham Swift og Melvyn Bragg uten at jeg helt kan forklare hvorfor. Kanskje skyldes det overeksponering, kanskje kanskje noe i forlengelse av overeksponeringen: Det skrives så mye om de at de blir for flinke for meg – det jeg liker å kalle Jo Nesbø-syndromet. Mannen er jo flink til alt, hvor interessant kan han da være?

Men etter å ha holdt på med den uendelige og tullete The Blue Horizon av Wilbur Smith siden oktober, hadde jeg behov for en tynn bok med et enkelt og seriøst tema. The Sense of an Ending  var den korteste boken på flyplassen i Phuket, og boken virket seriøs nok. Og siden boken vant Man Booker-prisen for 2011 måtte det vel være noe med den. Med ett var ikke lenger Julian Barnes forfatteren hvis bøker jeg aldri plukket opp.
Les videre »

Jeg skal innrømme at jeg hadde fordommer da jeg satte meg på flyet sammen med Colin Thubron og gav meg ut på reise til Kina. Jeg hadde prøvd å dra på samme reise med ham for ti år siden, men hoppet av i en unisex-badstue i Beijing. Da var jeg overveldet av alle ordene og det jeg fornemmet som en sutrete og arrogant holdning til alt ubehagelig og kinesisk. Men jeg har den uvanen at når en bok først står i bokhylla mi, så skal jeg lese den. Derfor måtte Thubron få en second chance, jeg bordet flyet igjen og satte meg ved siden av ham på reisen over Sentralasia og inn i Kina, holdt ut de første famlende dagene i Beijing, og overlevde det dampende og grå fellesbadet der jeg datt ut forrige gang, og fortsette på reisen sammen med Thubron. Som en del andre ganger; jeg er glad jeg ikke gav meg, det var langt mer spennende enn jeg fryktet å reise sammen med Thubron gjennom Midtens rike.
Les videre »

I South of the Border, West of the Sun følger vi Hajime, noe så uvanlig som et enebarn i etterkrig-Japan. Hans beste venn, kanskje hans eneste, er Shimamoto, ei jente som også er enebarn. Disse to følges hjem fra skolen, og tilbringer ettermiddager i samtale, stillhet og med å lytte til hennes fars samling av LP-plater . Så uatskillelige som de er, mister de likevel kontakten når Hajime og familien flytter.

Les videre »

Den etter hvert avdankede poeten Edward Lennox Wallace, nylig avskjediget  fra sin jobb som teaterkritiker i en avis, blir bedt av sin kreftsyke guddatter Jane om å la seg bli invitert til en gammel skolekamerat Lord Michael Logan for å gjøre noen diskrete undersøkelser omkring mystifistiske hendelser. Som dn hengivne gudfaren han er, stiller han opp. Og som det syke svinet av en mannsgris han også er, benytter han enhver anledning til å knytte fysiske bånd til enhver quinde han møter, skape furore med en vederstyggelig oppførsel og i det hele tatt bidra til å gjøre de flestes tilværelse mest mulig miserabel.

Les videre »

Thorvald Steens bok om Istanbul er ikke en litterær bauta eller en milepæl i den norske bokheimen. Men det er en deilig liten sak som passer helt utmerket å skumme gjennom på en 3-4 timers flytur til vikingenes Miklagard. Dels reiseskildring, dels historiebok, dels reiseguide dels mye anna, gir de 120 sidene et aldri så lite blikk inn i verdens eneste interkontinentale by. Og slik gir den et grunnlag for å forstå det som møter den reisende.

Les videre »